Påkledd

Slik så jeg ikke ut tidligere. Ukontrollerbare ting skjer fra alle kanter, og ting oppløser seg på en uvanlig måte, som ikke likner den måten som den oppløste seg tidligere - en ny form for oppløsning, en oppløsning som er skapt fra et annet hold enn de oppløsningene jeg har vært utsatt for tidligere i mitt liv - derfor likner det ikke, og virker uvant.

Tidligere nektet noen å tro på at jeg het Victoria, men nå nekter de å tro på at jeg heter Vegard. De spør meg bestandig hva jeg het først. Før nektet de å kalle meg mitt mellomnavn og nå nekter de å kalle meg mitt fornavn. Og hvis jeg hadde bedt om å få hormoner med det formål å gi meg kvinnlige former, ville de ha nektet meg - men å tvinge de i meg er lov, så lenge de fører med seg mange nok bivirkninger. Det kjennes litt urettferdig. Det er ikke det at jeg noen gang ba om å bli tilført mer østrogen enn jeg hadde, det klarte min kropp ypperlig på egenhånd, men hvis jeg følte at jeg måtte, ville de aldri ha latt meg - hvorfor lar de da dette skje, uten en gang å bry seg om det hvis jeg sier at jeg ikke kunne tenke meg det?

Hvis jeg ønsker å fremstå ved mitt "maskuline" uttrykk, vil jeg bli nødt til å gjøre noe som får mitt bryst til å se flatere ut - tidligere prøvde jeg på det motsatte. Det er nokså irriterende. Det som irriterer meg aller mest er alt maset og kjaset. Hvorfor noen studerer kroppen min før de bestemmer seg for hva de skal kalle meg. Jeg kunne nemlig gitt dem svar på dette spørsmålet verbalt. Ikke alltid synes jeg det er hyggelig å bli studert, og da må jeg holde meg på egenhånd - hvilket jeg oftest gjør - men det er ikke alltid det føles sunt for meg å være slik alene hele tiden, selv om ikke mye er forandret i praktisk selv om det er grusomt forandret i teorien.

Men dog, se, se, se. Det ser ikke så verst ut, ikke når jeg vil at det skal være sånn. Og det er jo nesten halvparten av tiden. Dessuten er jeg stort sett påkledd.