Påkledd

Slik så jeg ikke ut tidligere. Ukontrollerbare ting skjer fra alle kanter, og ting oppløser seg på en uvanlig måte, som ikke likner den måten som den oppløste seg tidligere - en ny form for oppløsning, en oppløsning som er skapt fra et annet hold enn de oppløsningene jeg har vært utsatt for tidligere i mitt liv - derfor likner det ikke, og virker uvant.

Tidligere nektet noen å tro på at jeg het Victoria, men nå nekter de å tro på at jeg heter Vegard. De spør meg bestandig hva jeg het først. Før nektet de å kalle meg mitt mellomnavn og nå nekter de å kalle meg mitt fornavn. Og hvis jeg hadde bedt om å få hormoner med det formål å gi meg kvinnlige former, ville de ha nektet meg - men å tvinge de i meg er lov, så lenge de fører med seg mange nok bivirkninger. Det kjennes litt urettferdig. Det er ikke det at jeg noen gang ba om å bli tilført mer østrogen enn jeg hadde, det klarte min kropp ypperlig på egenhånd, men hvis jeg følte at jeg måtte, ville de aldri ha latt meg - hvorfor lar de da dette skje, uten en gang å bry seg om det hvis jeg sier at jeg ikke kunne tenke meg det?

Hvis jeg ønsker å fremstå ved mitt "maskuline" uttrykk, vil jeg bli nødt til å gjøre noe som får mitt bryst til å se flatere ut - tidligere prøvde jeg på det motsatte. Det er nokså irriterende. Det som irriterer meg aller mest er alt maset og kjaset. Hvorfor noen studerer kroppen min før de bestemmer seg for hva de skal kalle meg. Jeg kunne nemlig gitt dem svar på dette spørsmålet verbalt. Ikke alltid synes jeg det er hyggelig å bli studert, og da må jeg holde meg på egenhånd - hvilket jeg oftest gjør - men det er ikke alltid det føles sunt for meg å være slik alene hele tiden, selv om ikke mye er forandret i praktisk selv om det er grusomt forandret i teorien.

Men dog, se, se, se. Det ser ikke så verst ut, ikke når jeg vil at det skal være sånn. Og det er jo nesten halvparten av tiden. Dessuten er jeg stort sett påkledd.

Nå er jeg helt helt rolig.

Seeee. Jippiiii. oles skulder/hals og litt av min finger(nederst venstre hjørne).

Jeg holdte på minst ti minutter uten pause og jeg har jernsmak i munnen og blodrester på den ene hånda, vokseverk i bena og frost i meg, men det var absolutt en ting verd en ødelagt imorgen for.

Jeg kjenner meg totalt avslappet og rolig innvendig, ingenting kan få meg ut av balanse.

Hva rimer på "blod"?

En ting som rimer på blod, det er "ro" og det er det jeg føler akkurat nå etter å ha ligget på badgulvet tre timer, den første halvannen time aleine, jeg forsto det var lurt, det ga meg den rolige følelsen, den trengte jeg. Jeg er urolig og fylt med angst for det meste, jeg er paranoid og jeg får ikke slappet av. Jeg har kutt over hele kroppen nå og jeg føler meg definitvt bedre, jeg lå på gulvet til det ikke lenger var vått. Jeg har hatt det koselig med Anders og nå må jeg bare motstå trangen til gå og spise noe - det vil gi meg kreftene tilbake, kreftene til å gjøre noe jeg ikke vil, mot noen, noe som gir konsekvenser tilbake, som jeg ikke vil ha.

Jeg kan på et vis ikke stilles til ansvar for noe nå, føler jeg, jeg vil ikke oppleve noe som får meg innlagt.

Frykten for å miste kan drive meg til å drepe de jeg elsker mest, det veit jeg.

Jeg føler meg slem.

Jeg bor for tiden hos Christina og Ryan(og Karoline), og det er forferdelig koselig... Jeg sitter på senga til Ryan akkurat nå og det lukter Ryan overalt rundt meg, jeg føler på en måte at han passer på meg selv om han ikke er til stede, jeg føler meg trygg... Men! Han er hos Martina. Kjæresten sin. Og problemet er:

JEG SAVNER ANDERS NOE HELT EKSTREMT!
Jeg holder snart ikke ut lenger, jeg må ha ham nær meg, jeg kommer ikke til å overleve denne natta, jeg trenger å kjenne huden hans tett inntil min(homo klisjé emo lol ler), jeg trenger pusten hans i halsgropa og leppene hans og jeg trenger kyssene hans, grepene hans, kroppsspråket hans, stemmen hans, KROPPEN HANS, tårene hans, blodet hans, de jævla talefeilene hans, men han er selvfølgelig bortreist igjen og hvordan skal jeg overleve jeg blir gal jeg klarer ikke gjøre annet enn å skrive om hvor mye jeg savner ham til MSN-menneskene mine og å gråte mens jeg lengter meg gal og dyrker lengselen og begraver meg selv i mørket og jeg tør ikke ringe ham for da blir det sikkert bare enda verre, og... Hvorfor er han ikke nær meg, jeg vil kjenne hjertet hans banke og og og Faen Faen Faen Faen, Anders kom til meg NÅ:_: Hva gjør jeg, hvorfor klarer jeg meg ikke en time uten ham, hvorfor vil jeg høre ham gråte i øret mitt og hvorfor vil jeg elsker jeg absolutt alt med ham til og med det jeg hater med ham? Innsiden min vrenger seg utover og jeg føler meg som en kjøttkake... Og verst av alt, jeg kjenner meg så utrolig liten og svak og jeg klarer ikke stoppe å gråte, det skulle ikke vært mulig å elske et menneske så høyt.

JO, jeg føler meg slem fordi Ryan, som er mye heldigere enn meg akkurat nå, er sammen med kjæresten sin men nå skal jeg ringe ham og tvinge ham til å komme hit og passe på meg for jeg er ustabil i natt og sånt jeg tror ikke jeg kommer til å klare meg men han kan tvinge meg til å klare meg og han har det kjempefint og nå ringer jeg ham og ødelegger alt sammen fy så slem jeg er men ja han har vært sammen med henne hver dag i det siste så han kan bare ha det så godt...

FLASHBACKS

Hei. I dag lider jeg av flashbacks. Det gjorde jeg i går og dagen før der igjen også, og det begynner faktisk å bli ganske irriterende, for jeg veit ikke hvordan jeg skal få bearbeida det... Jeg har prøvd å skrive det ned, jeg har faktisk skrevet ned nesten halvparten av scenene, men de spilles likevel om igjen og om igjen i hodet mitt, og jeg føler meg så skitten og fæl og... Æsj, hvordan blir jeg kvitt dem? Jeg trodde jeg hadde kommet over det for lenge sia, og at det bare var noen små ubetydelige minner, men nå oppsøker de meg og plager meg hele tida, jeg var seriøst ferdig med dem for to og et halvt år siden trodde jeg, og jeg skjønner ikke at det skal være SÅ alvorlig, det var tross alt ikke SÅ grusomme ting som hente, men likevel oppsøker de meg nå og plager meg noe helt skrekkelig.
Hvordan kvitter man seg med flashbacks? ._.

Bloggen spiser opp avsnitta. : (

Når du fyller opp Folk rundt deg, så fyller Folk rundt deg meg, og jeg blir fylt opp, og når du prøver å tvinge opp kjeften min for å smake på det som er der inne, så vil du bare få det som du selv har fylt opp Folk rundt deg med, og det mennesker som regel fyller hverandre med er hat, derfor kan ordene smake ganske vondt egentlig.Du kan mjaue så hardt du bare kan, men du er ikke en katt for dét, og det finnes faktisk katter som ikke kan mjaue, jeg har sett mange som bare åpner kjeften sin og FORMER et "mjau", men de sier det ikke, og når det først kommer lyd ut, så er lyden laik "pip," men de er ikke mus selv om de sier "pip", og det finnes mus som ikke kan pipe...På samme måten er du ikke en mobber selv om du mobber, og du kan være en mobber selv om du ikke mobber, for mobbere er en helt egen art, med familier, just som at tigere er i kattefamilien, så er rasister og homofober i mobberfamilien, og mobbere fortjener ikke en gang tittelen "mennesker," de fortjener ikke "Folk" en gang, selv om "Folk" er en ganske døll Folkegruppe...Har du tankegangen til en mobber, og har mulighet til å bli en påtensiell mobber, og er venn med mobbere uten å bry deg om at de er mobbere, så ER du en mobber, og du trenger ikke å mobbe for å være det en gang, og selv om jeg mobber mobbere, så gjør ikke det meg til en mobber, for en mobber mobber for å mobbe, ikke for å lære mobbere hvordan mobbing føles slik at du slutter å mobbe...

Dårlig søvn.

Hallah ppl. Nååå skal jeg meddele no skikkelig fæl! O: ØhØhØh... jeg har skifta rase!!!!!!!!!11 Jeg har nemlig alltid vært emohomo, men NÅ har jeg blitt emohomoNØRD! Dét er fælt, det!! Og nå skal jeg forklare det.

Jeg sliter SKIKKELIG med soving ogsånn. For når jeg er i ferd med å sovne inn, så kødder øya mine med meg. Og det har noe med underbevisstheten min å gjøre, og siden jeg har så mye crap oppi hue, så ser jeg massemasse fælt, og da må jeg slite med å komme meg UT av den påkommende søvnen, men etterhvert er jeg så trøtt at jeg ikke får det til i det heletatt...

Også når jeg våkner opp, så følger drømmen etter meg, og da bruker jeg minimum en time på å komme meg HELT ut av drømmen, så hvis jeg drar på skolen rett etter jeg har stått opp, så vil jeg sannsynligvis oppføre meg SKIKKELIG rart.

Greia er iallfall at med så lite søvn, og den lille søvnen som er sliter meg ut, så blir jeg trøtt i øya, og klarer ikke fokusere helt.

Og sånn ble jeg nørd.

Legg merke til at jeg holder boka feil vei på bildet...