1. kapittel
Her er første kapittel i "Blodskapdal", som jeg skriver sammen med Lene<3
Det var en gang en hyggelig by som het Blodskapdal. Der bodde det mange hyggelige onde menn. En av disse mennene het Sigurd Sigfredsdotter, men han var svært så ulik de andre onde mennene i Blodskapdal. Han var nemlig ondsnill.
Han satt på sengekanten i hulegrotten sin med et ondsnilt smil, og med en ondsnill kniv i hånden sin, som han kysset på. Ja, det var dette som var en bit av den snille parten av ondsnillheten - han elsket alle, selv kniven.
Det han også elsket var seg selv, som også var en den av ondsnillheten. Kniven hadde litt blod på, han elsket det, han tørket det bort med den blå kluten han hadde hatt i alle år og brukt til akkurat det samme.
Han elsket kluten, derfor la han den i buksa si, og han lente seg tilbake på senga mens han kysset kniven på en meget sensuell og hyggekoselig måte. Han tenkte på hva han skulle gjøre med kluten og kniven, og han elsket livet bare ved tanken. Han fortsatte å kysse på kniven, fortsatt på en hyggekoselig måte, bare litt mer aggressivt.
"Salige Fanden i Helvete," sa han rolig. "Om du bare kunne vise meg hva jeg skulle gjøre..."
Han hadde jo egentlig en idé eller to, men han var litt usikker ettersom han elsket verden og hula og kniven og kluten og seg selv og Satan og den lille jenta i gata i byen.
Den lille jenta i gaten i byen, sa stemmen i hue hans høyt, på en meget glad måte. Den lille jenta i gaten i byen. Den setningen elsket han virkelig. Han la fra seg kniven på en veldig koselig måte, han la den på den røde hjerteputa han hadde fått av moren sin. Deretter satte han seg opp, gned seg lykkelig i hendene, og smilte fra øre til nesetipp. Han hadde nemlig en plan.
En koseliggenial plan, i følge ham selv. Han reiste seg opp fra sengekanten i hulegrotten sin med et ondsnilt smil, uten å tenke på den blå kluten.
Han tralleraet og tralleriet mens han trippet nedover den arme lille stien utenfor hulegrotten, som førte ned til det bittelille torvet midt i Blodskapdal.
Sigurd Sigfredsdotter hadde med seg 33 kroner og 50 øre, han kjøpte en pakke med rosa tyggegummi av den koselige damen på torget, og en rosa klut av klummakeren i den skummelkoselige bakgaten. Så trippet han bort mot Blodskapdalveien. Han visste, at i en av de vesle bakgatene med de pene jordbærbuskene og de arme søppelkassene, satt den lille jenta i gata i byen med en tegneblokk, og tegnet kattene som lekte i gatene.
Og det var dit han hadde tenkt seg nå. Han trippet fortsatt, på en-fjortisjente-utenfor-doen-på-sitt-første-skoleball-måten. Han elsket å trippe, det fikk ham til å tenke på den lille piken han snart ville se.
"Lalalalala," sang han, mens han flettet skjegget sitt. "Lalalala."
Han fniste litt, mens han befølte den rosa kluten som han nå hadde lagt i lomma.
Kluten var hard på den nye måten som viste at den var ny. Han elsket de harde klutene, han elsket de myke klutene også. Han trippet rundt hjørnet, han nynnet på Lisa gikk til skolen, og fant ut at også hun trippet. Han fniste litt til. Lisa og han. Han og Lisa.
Den lille jenta i gata i byen på sin side, satt inntil den ene søppelkassen i det mørke og trange smuget. Hun skalv så smått av den sjelløse kulden, mens hun presset blyanten desperat inntil papiret i et forsøk på å tegne sine indre kattefølelser.
To øyne stirret på henne fra papiret, de lignet hennes egne. Hun klamret seg til blokken og blyanten, tok tak i fingeren til den tryggstygge bamsen. Kattefølelsene hennes sviktet henne. Et lite sukk unnslapp de blodrøde rosenknoppaktige leppene hennes, og hun knep igjen øynene mens hun kjente tårene presse på. Hun ville ikke slippe løs tårene som hun visste at noen ganger var røde, hun tegnet i stedet tårer på katteøynene med den lilla fargen. Hun snufsetufset et par ganger, og hutreprustet i kulden, i det iskalde vemmelige smuget som gjenspeilet hennes indre forråtnelse.
Hun kunne aldri bli lei av det vemmeligkoselige smuget, som hun var så glad i. Hun likte å være der med kattene, de stirrende øynene deres. Tretten katter i alt, tretten som var lykketallet hennes. Hun hutreprustet litt.
Da hun hadde hutreprustet lenge og vel, hørte hun ekkoet av noen som kom trippende gjennom smuget hennes. Hun kjente seg irritert. Tripping var plagsomt, og det var plagsomt at det kom flok i smuget hennes. Hun gjemte hodet i hendene, visste hva som ville skje.
"Hei!" sa den ondsnille mannen, og tittet ned på jenta i gaten i byen. Han kjente hjertet gjøre et hopp i det han innså at dette faktisk var første gang han hadde hilst på henne. Hun så opp på ham med store mørke øyne, og hjertet hans gjorde et elskverdig hopp. "Så merkelig det var å treffe på noen her!" fniste han med en koseligondglad tone. "Hvordan går det med deg, jenta mi?!"
Han satte seg ned på bakken foran henne, hun svarte ham ikke, bare så på ham med store øyne. "Hva er det du tegner for noe?" Han tok tak i blokka.
”Hva er dét?” spurte han dumt. Hun så oppgitt opp på ham.
"Hva tror du?!" sa hun med en tynn liten stemme.
”Et dyr?!”
Hun himlet med øynene.
"Sherlock Holmes, jo."
Han så rart på henne, og lurte på hva hun mente, og hvem Sherlock Holmes var. På en veldig hyggelig måte strøk han henne over håret og så inn i de noe merkelige øynene hennes. Hun var så vakker. Spinkel med tykt langt hår og en liten nese. Han elsket små neser. Han virkelig, seriøst elsket dem. Derfor kysset han den, og stappet tunga oppi det ene neseboret, og kjente rundt på nesebeina.
Han merket at hun stivnet, når hun pustet ut av nesa kjente han en deilig varm vind fare over tunga. Han dro seg ikke ut. Hvilken herlig nese hun hadde! Og hvilken herlig pust!
"WOW!" ROPTE HAN HØYT!!
For et kick det var! Han elsket denne lille jenta, og den herlige nesa. Han følte for å brøle det ut til verden. Og hvorfor ikke egentlig?!
" SOM JAG ELSKAR DIN NESE!" kom det ut av ham. Jenta trakk seg forsiktig unna.
"Du..." spurte hun forsiktig. "Er du full...?"
"DET KAN DU BANNE PÅ AT JEG ER! JEG ER FULL AV LIDENSKAP; AV VERDENS HERLIGHETER!!"
Han hikket høyt, spratt opp på beina og gjorde en meget sexy piruett. Jenta så sitt snitt og pakket ned blyanten og blokka, hun begynte å rusle nedover smuget. Vekk fra ham. Han kjente et hyggeligondt raseri fylle ham, han danset etter henne.
"Hey, hey, hey! Ikke stikk!" skrek han, og hun begynte å løpe. Men han, som var en voksen ondsnill mann, syntes det var trist at hun var så redd og lei, så han løp etter, grep beina hennes, og holdt henne over skulderen som en nisteskreppe.
"Nå skal du få se den råflotte hula mi! Kanskje vi til og med kan bli samhuleboere!!" Han startet å trippe hjemover. Han følte seg så snill, så snill. Den stakkars jenta, som satt i smuget fordi han kanskje ikke hadde noe hjem, skulle nå få bo sammen med ham, og han skulle være en kjempeondsnill samhuleboer! Han følte seg som far Theresa himself. Han begynte å synge på Lisa gikk til skolen, høyt og skjærende, uten å merke at to små knyttnever dunket ham i ryggen.
Hjemme i sin grotte, satt Sigurd Sigfredsdotter, og skuet utover jordgulvene, mens den lille jenta som ikke lenger var i gata i byen, ropte og ropte fra matkjelleren. Han plystret høyt, fornøyd med dagens fangst. Han hadde gitt henne den blå kluten som han omsider hadde tatt ut av buksene. Han veddet på at hun nå satt med kluten godt opp i munnen og nesa. Han hadde laget en middag til dem begge, selv hadde han ikke orket å spise, han var for oppildnet ved tanken på kluten og kniven og jenta og blyanten og alt. Så han slang hele shiten ned gjennom luka som han hadde spikret fast for flere uker siden, og så la han seg ned på senga og bestemte seg for å gjøre noe hot.
